…går av med pensjon etter 38.år på Solborg.
Geir Ertzgaard, lærer på Solborg, har intervjuet henne til folkehøgskolebladet Strek. Deler av intervjuet kan du lese her:
Foto: Geir Ertzgaard
Legendebegrepet sitter løst i våre dager. Et par år på midtbanen til en middels norsk tippeligaklubb, og statusen er sikret. Lempfeldigheten i bruken av ordet stjeler dets dypere mening. Men når Bjørg Marit Amdal i sitt 38. år som folkehøgskoleansatt gir beskjeder om klutebokser på morgensamlingen eller kjører en syk elev til legevakten, er det mening i å bruke ordet. Siden hun begynte som lærer i hustellsfag på praktisk linje på Solborg Folkehøgskole i 1979 har mellom 5 og 6 000 unge mennesker hatt befatning med internatlederen.
Fra kostholdslærer til internatleder
Det var rett på sak og ingen kjære mor den første høsten på Solborg. På første dag med elevene var det Amdal, Bjørg Marit som måtte ha morgensamling for skolens elever, med fast lengde, fast innhold, med salme og morgenbønn var det bare å hoppe i det, ingen ”Ny i folkehøgskolen” eller fadderordning. Til Solborg hadde hun funnet veien etter utdannelsen på Statens lærerskole for husstell på Stabæk, og en tur innom Sømme videregående skole på Sola. Hun hadde aldri tenkt på å jobbe i folkehøgskolen. Men tilfeldigvis så hun en annonse til en jobb på Solborg, og resten er historie.
Bjørg Marit begynte som lærer på praktisk linje, lenge før dagens linjebaserte modeller dominerte folkehøgskolen. Undervisningen besto av 14 dagers rullering mellom vev, skolekjøkken og sysal. Det var mange 16-åringer, og ikke så uvanlig at ungdom kom til Solborg for at skolen skulle få skikk på de. Etter en stund ble dagens linjemodell vanlig, og med det nye utfordringer som lærer på Hustell med hjemmehjelp. Det var seriøs undervisning, og realistiske praktksisplasser gjennom hele året ga skikkelig yrkeserfaring for elevene. Via seks år med linjen Sosial kosthold og helse, var siste etappe før lærergjerningen ble avsluttet reiselivslærer på Global Village.
I 2003 ventet en ny rolle – og overgang fra lærerrommet til IKV-avdelingen. (Internat, vaktmester, kjøkken). Fra å passe på én klasse med elever, til å være hele skolens mor, vertinne og helsesøster. En helt annen rolle, helt andre oppgaver og et helt annet ansvar. Og kanskje en annen identitet?
Positive endringer
Solborg har forandra seg mye i løpet av disse årene. Det er mer struktur og orden, spesielt mer struktur. De første årene begynte vi ikke å planlegge skoleåret før vi møttes til planleggingsdager i august. Da ble skoleruta lagt, tilsyn satt opp og undervisningstimer fordelt. Nå er det mer langtidsplanlegging på en helt annen måte. Men det er elevene som har forandret seg mest – og det på en enormt positiv måte. Herverk og bråk eksisterer ikke lenger, og nå er det elevene som er trygge og viser meg omsorg – ikke omvendt. Det spør meg hvordan jeg har det. Det kunne elevene aldri ha spurt om før. Det av de første årene grudde jeg meg til å gå på internatet, og vi hadde vi politiet på besøk.
Trygghet, identitet og åpenhet
Noe av de positive endringene har å gjøre med at elevene er eldre enn før. Mye har med en iboende trygghet de ikke hadde tidligere. Å se andre handler om at man er trygg på seg selv. Jeg tror det kommer av at de i det norske skoleverket arbeider med elevene på en annen måte enn tidligere. Selv om vi får høre noe annet, hadde vi kanskje en del ufordringer med livsmot og livsmestring tidligere også, men vi hadde ikke fokus på det på samme måte som nå. De aller fleste ungdommer i dag har det bra, og det de strever med er egentlig normalt. Du trenger ikke være syk selv om du sliter litt. Som nevnt sendte man elever til oss for å få skikk på de. Før var det flere gjenger, og identiteten var sterkt knyttet til gjengen. Det var en sterk gruppeidentitet. Det var en måte å gjemme seg på – en måte å bli akspetert. Slik er det ikke på samme måte nå.
Skolen endrer seg gradvis, skoleslaget er mer åpent, før var det strengere. Endringen har vært kontinuerlig og nesten umerkelig. Jeg er egentlig glad jeg ikke er lærer lenger. Selv om elevene er tryggere, virker det som lærerne ikke har kontroll over elevene. Før var det aldri snakk om slikt. Nå kan de ligge og sove, og lærerne kaller det ”individuell behandling”. Før var det hårda bud og disiplinære forhold ble behandlet strengt.
Folkehøgskolen en del av meg
Folkehøgskolen er min identifikasjon, den er en del av meg. Jeg har den meg selv om jeg går hjem. Å ha min identitet knyttet til skolen betyr at jeg brenner for skolen og elevene. Jeg har en utfordring i at jeg er liktoppfyllende. Følelsen av ansvar ligger der hele tiden, jeg vil at det skal gå bra for skolen min og elevene mine. Det er vanskelig å slippe taket. Det kan gå ned på detaljnivå. Når vi leier ut rom på skolen føler jeg ansvar for at leietagerne skal kunne låse seg inn, slå på eller av alarmen, for at ting ikke skal gå galt. Det er fristende å være til stede selv om jeg egentlig skal ha fri. Solborg blir noe jeg har med meg 24 timer i døgnet.
Jeg tror ikke at det å ha sin identitet knyttet til skolen behøver å med at det er folkehøgskole å gjøre, men med hvilken type du menneske du er. Noen binder seg mer til arbeidsplassen enn andre. Men som folkehøgskolemenneske har man nok et spesielt forhold til ungdom. Det er mye varme rundt ungdom. Jeg får mange klemmer og smil, og opplever at jeg har et greit forhold til elevene. Jeg tror man må ha et godt forhold til de for at det skal fungere. Jeg har blitt rundere i kantene med årene, og den strenge læreren som begynte i 1979 har blitt en mykere internatleder i 2017. Men hva gjør meg til folkehøgskolemenneske? At jeg idenfifiserer meg med skoleslaget, at en føler seg på rett plass.
Det spesielle med folkehøgskolen er elevkontakten
Om jeg er annerledes enn andre fordi hele yrkeslivet har vært på folkehøgskole? Du identifiserer deg med det du holder på med, sånnn er det nok på alle gode arbeidsplasser. Det spesielle med folkehøgskolen er elevkontakten, at man følger unge mennesker på en personlig måte over tid. Det er nok viktig for meg å være med og utgjøre en forskjell.
Mesteparten av tiden tilbringes på skolen, jeg bruker mer tid her enn hjemme. Vennene mine merker nok hva jeg er opptatt av. De får del i det livet jeg har på folkehøgskolen.
Det har vært en del høydepunkter. Det ble nok stille for elevene å sitte i en longtailbåt i to dager, men båtturen på Mekongelven var helt spesiell. Den lille byen Pak Beng med bare én vei rett ut i regnskogen var noe utenom det vanlige. Vi var litt pioner med Global Village-linjen. Det var ikke mange folkehøgskolelinjer som dro på langreiser i 2003. Det varnydelig med fred og ro på elven, lenge før andre gjorde det samme som oss.
Men egentlig er høydepunktet ikke høydepunkter, men den daglige elevkontakten. Det å bli satt pris på av og å sette pris på elever – elevkontakt gir en identitet.
Et liv utenfor skolen
De første årene bodde Bjørg Marit på den gamle villaen som er skolens kjennetegn midt på skolens tun. Senere flyttet hun inn i personalbolig i Solborgveien vis a vis skolen. Det å bo på skolen var også identitetsbyggende. Skolen var hele livet. Etter mange år i personalbolig gikk ferden i 2003 til Sola og en liten mørkebrun enebolig i skråningen ned mot Harsfjord. Det fins et liv utenfor Solborg. Menighetsråd, komiteer, konserter, putle med småting og den nye interessen: Å eksperimentere med selvplukka mat mat og ville vekster. Livet utenfor jobben og skolen er kjempeviktig for å få balanse for å håndtere jobben som er så stor del av hvem Bjørg Marit er.
Legg igjen et svar
Want to join the discussion?Feel free to contribute!